Kielland-plattformen ble operert på en måte som var i strid med driftshåndboken fra det franske verftet, og den katastrofale ulykken skjedde i forbindelse med forhalingen den kvelden.
Når Stavanger Drilling i styremøte tar opp mulige menneskelige feil og unnlatelser som kan ha medvirket til den fatale kantringen, og dette skjer etter dialog med kommisjonen, hvorfor er da ikke menneskelige feil nevnt med ett ord i den offisielle granskningsrapporten?
Stavanger Drilling hadde til å begynne med anstrengt økonomi, men økte kaskoforsikringen på «Alexander L. Kielland» med 85 millioner franske franc ni dager før ulykken.
Det tok omtrent ti år etter ulykken før den tidligere isolatøren, senere IT-ingeniøren Per Mangseth igjen orket å dusje. Han hadde en gang vært aktiv svømmer, men så maktet han ikke å gå i vann mer, brukte bare en klut for å vaske seg. Mangseth krevde 200.000 for tapt arbeidsfortjeneste og fremtidige tap i den nevnte rettssaken.
Av de 212 som var om bord på «Alexander L. Kielland», døde 123. Seks ble funnet tre og et halvt år senere, da vraket ble snudd. 30 ble aldri funnet. Blant dem var Rolf Reme.
I 1991 var en ti år lang rettsprosess over. Phillips ble enig med det franske verftet, men hemmeligstemplet forliket der oljeselskapet og Norsk oljeforsikringspool frafalt et krav på 700 millioner kroner.
Det ble gjort nye avhør i saken i desember 1980, da flere kilder gikk til avisene med opplysninger om en kjent sprekk, men de tilførte ikke saken noe nytt, ifølge politiet.
Da båten «Tender Power» med stor kraft kolliderte med «Alexander L. Kielland» i januar 1980 fikk øyenvitnet til hendelsen beskjed om å holde kjeft. Kollisjonsskadene på Kielland er en av få teorier ekspertisen kan enes om.
Granskningskommisjonen mener at sveiseforbindelsen mellom hydrofonholderen og D-6-staget sprakk opp allerede under byggingen og at det var bevist at det fantes en 70 millimeter lang sprekk ved den indre kilesveisen.